Hadde jeg visst det jeg nå vet om elendighet, fattigdom og forfall på Cuba, hadde jeg kanskje ikke dratt dit på ferie. Men det skal være sagt eller rettere skrevet at turen sammen med et hyggelig reisefølge på 20 av "vi over 60" og en gutt på 24 - ble vellykka og et minne for livet.
Jeg var jo veldig spent på hotellstandarden før jeg dro, se posten her - og jeg vet neimen ikke om jeg skal le eller gråte av det som møtte oss.
Det første hotellet hadde sin storhets tid for over 100 år siden i art nouveau stil og store deler av det framsto i dag i sin fordums prakt, men med murpuss falt av i store flak, trekkfulle vinduer, slitte dører som ikke lot seg lukke og tak fullt av mugg likt motiv i et moderne maleri. Resepsjonen var nylig pussa opp og ga et innbydende førsteinntrykk, men det betyr slett ingenting når alt bak fasaden bar preg av slitasje og stor mangel på vedlikehold. Det var kakkelakker på rommene og sjelden vann i dusjen. Ikke rart renholdet var som det var.
Rommet mitt var sjarmerende innreda med svartlakkerte møbler og en god seng med rent laken.
Vi bodde i den gamle bydelen av Havanna. Bygningene rundt var stort sett av samme standard. Tomme vindusrammer, halve vegger, rekkverk som mangler, bare skall som står igjen av det som engang var praktfulle bygårder.
Det var én handlegate med ting så dyre at ingen cubanere hadde råd til å handle der. Utvalget var magert. Jeg burde ha lest meg opp om forholdene på forhånd. Dette var overveldende.
