I vårt distrikt er det et stort tørkeproblem, grunnvannet synker, vannreservoarene minker, skogbrannfaren øker dramatisk, avlingene svikter, kyr må avlives, blomstene visner, men hvilke ynkelige problem er det vi har sett i forhold til ellers i verden. Akkurat nå ønsker vi oss regn, men om regnet faller i Thailand, er det en katastrofe.
Unge gutter er innesperra i en grotte langt under jorda. I ni døgn var de uten vann, lys og forbindelser med omverdenen, helt fortapt. De trodde kanskje alt håp om å komme ut, var ute.
Mandag formiddag fikk jeg en fornemmelse om at de var funnet. Nyhetene på kvelden kunne bekrefte det. I går fikk jeg fornemmelsen om at det var et gjennombrudd i redninga, men det skulle likevel ikke være problemfritt å hente guttene ut. De er i en for elendig forfatning til å klare strabaser i seks timers som det vil ta, før de ser dagslys, og gruvegangene er for trange.
Og det ventes regn, masse regn som kan hindre det videre redningsarbeidet.
Jeg tenker på mødrene, fedrene, søsknene og besteforeldrene til guttene. De venter fremdeles. De lever i det ene minuttet i håpet, i det neste fortvilelse. Det er helt ufattelig. En desperasjon vi ikke kan forestille oss.
Mine tanker går til dem!
