Sluka har vi faktisk på norsk også, det var ukjent for meg. Noen av betydningene er felles med de svenske som å vrikke foten, å vri, endre formen på, forandre eller tilpasse. Sanna har gitt oss en liten nøtt her, hvordan i all verden skal det la seg gjøre å illustrere noe som skjer? Det var bare å legge hodet i bløtt...
Bildet over viser hvilket kaos vi har levd med i høst. Stua har vært et lager. En rehabilitering som skulle ta en måned, har tatt seks. Vi var i en lang periode i tillegg uten lys på badet, gangen og trappeoppgangen. Vi sov i annen etasje fra juli til desember fordi soverommet vårt var umulig å komme fram til. Hver morgen måtte vi føle oss fram i mørket ned trappa, og tre ganger skjedde det at vi tro feil i siste trinn og vrikka eller forstua foten, Herren i Huset en og jeg to ganger. Det ble også en del blåmerker både her og der på kroppen. Vi støta hele tiden bort i et eller annet, en kasse, et bord, en stol eller liknende som vanligvis ikke skulle ha stått der den da sto!
Ikke lett å se hvor foten skal settes her i dette mørket!
Det har vært mange tilpassinger underveis. Klosser måtte blant annet bli stuka for å skjule ledninger opp fra gulvet.
I løpet av disse ukene kan vi med rette si at vi er blitt kuva eller tukta. Å ha håndverkere i huset over lang tid, gjør noe med en. Vi vil jo ikke klage for mye på arbeidet håndverkerne gjør samtidig som vi ofte absolutt ikke har blitt fornøyde. Til slutt orker en rett og slett ikke mer. Kan det bli ris til egen bak?
Nå begynner vi endelig å se slutten på rehabiliteringen. Det meste er heldigvis på plass. Bare vi ikke snubler i teppet i gangen som ligger der gang-gulvet møter stuegulvet med noen centimeters høydeforskjell (her mangler en list) eller over terskelen som er blitt høyere enn den forrige. Skal hjemmet vårt forbli et snublehus?
